Flatvadbygdas bygdeorginaler - Kirkebyggere, vrangpeiser og flypionerer

Gu velsigne gamle far, 
ta fram flaska vara snar, 
Gammeltøfte gjem e snus, 
her ska bli et løstegt hus.”
Barnerim

Det er slik at man skal være litt spesiell for å få utrettet noe spesielt. Man må gjerne være original for å få til noe unikt. Så får det heller være at man av resten av folket rundt seg blir betraktet med en smule skepsis, latter eller nervøsitet. For hvem vet hva bygdeoriginalen vil finne på å gjøre?

Ole Pedersen Tøfte het en mann som bodde på Tøfte på flatvad på 1800-tallet. Han er en av de personlighetene vi har mest kjennskap til fra Sunndal på den tida. Det er heller ikke rart for han lot etter seg betydelige landemerker som står den dag i dag; Ålvundeid og Romfo Kirke. ”Tøftinj” hadde mange roller opp gjennom livet. I 29 års alderen ble han utkommandert som soldat til Røros.Han var også deltagende i slaget ved Trangen der Kaptein Drejer døde. Han var smed, håndverker og bonde.

Men det er altså som kirkebygger ”Gammeltøftinj” er mest kjent. Han bygde Romfo Kirke i 1820, da var han allerede 43 år gammel. Dette var hjemkirka hans. Den nye kirka var åttekanta, en sjelden form på Nordmøre. I 1848 bygde han Ålvundeid Kirke. Da var ”Tøftinj” blitt 71 år. Det går mange historier om ”Gammeltøftinj” og en er om nettopp byggingen av Ålvundeid Kirke. 

Ålvundeid kirke

Folk på Ålvundeid bestilte en kirke slik som på Romfo av ”Tøftinj”. Derfor hugg de også tømmeret etter mål derifra. Stokkene ble også formet og lafteknutene laget til slik at den var klar for å settes sammen. Historien vil ha det til at ”Gammeltøftinj” ikke ville at kirka på Ålvundeid skulle bli større

en kirka på Romfo. Derfor hugg han i nattens mulm og mørke av knutene på alle stokkene slik at alle veggene ble kortere en Romfokirka. I dag er det vel ingen på Ålvundeidet som mener annet en at kopien ble finere enn originalen. Det er det nok selvsagt folk i Romfokretsen som ikke helt er enig i.

Som man hører av denne historia kunne Ole Pedersen Tøfte være en vanskelig mann å ha med å gjøre. Sagnet vil derfor ha det til at han etter hvert sjelden ble bedt på gjestebud og bryllup, selv om dette var en tid da alle i grenda gjerne skulle inviteres. Det hendte likevel at han kom på slike tilstelninger så folk trakk et lettelsens sukk en dag det skulle tures bryllup og forbipasserende hørte banking fra smia på Tøfte. Da mente man at han nok var opptatt med annet og ikke kom. Man skal passe seg så det ikke går troll i ord for det var nok nettopp et troll mange trodde det var som kom haukende inn gjennom dørene senere på kvelden med horn på hodet og nysmidde jernklør som rispet opp stokkene i stua. Sannhetsgehalten i denne historia er vanskelig å si noe om. Ofte får slike historier nye hovedpersoner, men beholder innholdet etter som århundrene går. En spesiell person var det i alle fall for det går mange historier om ham. En er gjengitt i årsskriftet ”Leikvin” fra 1977 i en artikkel av Eric Furu. ”En gang sogneprest Møller holdt bibellesning der oppe i naboskapet og han selv var nesten ferdig kalte han paa nogle tilstedeværende at sige nogle ord. Tilstede var også ”Gamletuften” som udtrykte sig i følgende ord: ”Ja den sønda ho e stor, det e sekkert det,  -men saa e oss mang om o’ au. Det e saa dem sie, søndag jer meniskja lang og grann.” Det var også som vi har sett barnerim som handlet om "gameltøftinj".

Flatvad til venstre og Tøfte til høyre.

I den samme artikkelen nevnes det at ”Tøftinj” kom med en spådom om Hovskirka. I 1968 blåste gammelkirka ned. Det ble kronerulling for ny kirke der blant annet Fru Arbuthnott bidro. Noen talte frampå om at ”Gammeltøftinj kunne være den rette til å sette opp ny kirke, men man mente at han var for gammel. Han var da 85 år gammel. Så oppdraget gikk til en annen. Gammelkaren fra Tøfte, ble muligens noe forurettet over dette for når kirka sto ferdig skal han ha gått på sine egne ben fra Flatvad til Sunndalsøra. Der gikk han inn i kirka, så seg om og sa noen velvalgte ord: ”Det va da radt fan te gudshus. Alt fer høgt og alt fer smal. Ta her byggje står ikkje i 30 år.” I 1885 ble kirka tatt av nebbvind. Det rakk ikke ”Gammeltøftinj” å oppleve, han døde i 1878, 95 år gammel. Nykirka sto ikke i 30 år og det var nok fordi det var slik som byggmesteren fra Tøfte mente, den var for smal og for høy og ble slik lett tatt av nebbvinden.

På en av nabogårdene på samme tid bodde nevøen til Gammeltøftinj Ole O. Flatvad. De var nok på mange måter i slekt for også Ole O skal ha vært litt av en original, men ikke en vanskelig person slik som gammeltøftinj. Hendt har de vært i godt mon begge to.

Teluriet i Leikvinstøgu og Ole O. Flatvad med kone

I biblioteket på museet på Leikvin står en merkverdig innretning av tre og metall. På siden er et håndtak og på den flate runde toppen står et halvveis nedbrent talglys i midten. Dette er den gjenstanden som flest lurer på hva er for noe på museet. En vil ganske snart legge merke til jorda og månen som er festet i en kant av skiven. Det er også noen andre planeter og fester til enda flere som nå er borte spredt rundt på skiven. I hovedprotokollen er den kalt ett tellurium. Poenget med innretningen er at alle deler dreier etter hvert som en dreier sveiven. I midten står solen representert av talglyset. Bak denne er plassert en liten metallplate som skal være pusset blank når innretningen skal brukes. Da vil lyset skinne på jorden og illustrere natt og dag etter hvert som også jorden dreier. Også månen dreier rundt jorden slik at man på visse tidspunkt kan se solformørkelse. En viser som dreier med jorden peker på klokkeslettet på dagen, mens en langs kanten kan se dag og måned. Slik kan man se når de andre planetene er synlige fra jorden.

Noen med tålmod, ferdighet og kunnskap må ha stått bak en slik sinnrik innretning. En slik mann var Ole Olsen Flatvad. Han var fra Utigard på Flatvad. Det er vanskelig å vite sikkert riktig hvor man kan plassere ham siden Ole er et så vanlig navn på Flatvad. Vi får anta at det er teluriummakeren som er avbildet. Fotografen var O.J Gravem. Det var to fotografer med samme navn, den yngste utvandret i 1906 mens den eldste døde i 1900. Vi får derfor anta at bildet ble tatt ett av de siste årtiene før 1900. Det burde gi oss mer å gå etter.

 Den Ole det er snakk om er da sannsynligvis Ole Olsen Flatvad (1804-1893). Ole satt på kår til 1893, kona døde av kreft i 1885. Bildet må være tatt før dette. Far hans, Ole Trondsen, kom fra nabogården Tøfte. Faren hans igjen, Trond, kom til Tøfte fra Oppigård på Furu. Far til Trond, Anders Trondsen, kom igjen fra Sande, sønn av Trond Olsen som var fjerde gårdbruker av sin slekt på Sande. Den første, Trond, er nevnt i kildene som gårdbruker på Sande allerede i 1609. Det bodde vist nok en Ole på Sande i 1559 kanskje er dette det eldste kjente opphavet til Ole navnet i den slekta. Mor til Ole O. Flatvad var fra Gjøra og hadde mesteparten av slekta si fra øverbygda. Telluriummakeren var altså av gammel sunndalsætt. Det samme gikk for gammeltøftinj, onkelen hans på farsida.

Telurium nr. 2 står i Skulstuo på Leikvin

Det går enda historier på folkemunne om Ole O. Flatvad og hans oppfinnsomhet. For det var ikke bare planeter han var interessert i, vitenskap generelt må ha vært litt av en hobby for ham. Spørsmål som enda ikke var besvart på den tiden har tydeligvis opptatt ham og det var ett av disse som skulle gjøre Ole til Sunndals første kjente flypioner, om enn for kort tid og aldri slik at noen historiebok fant det bryet verdt å nevne ham. Ole var hendig så han lagde seg egne vinger og tok fart fra låvetaket. Flyturen endte rett nedenfor, i møkkakjelleren. Han skal også ha lagd sin egen sykkel.

Hendig må man også ha vært for å sette sammen telluriet i Leikvinstøgu. Det er mange tannhjul som skal settes sammen slik at alt går korrekt. Han var heller ikke fornøyd med bare en versjon av solsystemet. I skolestua inne i Holtstuo står det et annen tellurium. På dette telluriet er det ikke noen skinnende sol og hele konstruksjonen er malt blå. Kanskje var dette den første versjonen som ble laget og som ansporet ham til å lage det telluriet som er vist på bildet. Mens han planla dette mesterverket sier ryktet at han krevde den største ro og derfor tilbrakte både dag og natt i høystålet.

Det skal også ha vært denne Ole som brukte smørkinner til vadestøvler for å gå over elva på frierføtter.

Flatvadbygdas bygdeorginaler på 1800-tallet fikk lov til å være originale. Samfunnet var nok på mange måter både mer aksepterende, det var ikke god tone annet enn å behandle folk som andre folk. Samtidig merktes det nok ekstra godt når noen gikk ut over samfunnets normer i så lukkede samfunn som det man levde i på den tiden.